Viser arkivet for stikkord vestfossen

1. mai og rød - grønn solidaritet

I morgen er det 1. mai. Jeg pleier å høre 1. mai talen i Vestfossen. I år kommer Kolberg. Lørdag skal jeg åpne kunstustilling “We all shine on”, Møllabekken – Vestfossen det også. I følge Drammens Tidene i dag sier kunstner Tom Erik Andersen om kunsten at: Det første man tenker på ikke er politikk, men at alt han lager er politisk.

I går hadde jeg kronikken: “DEN RØD – GRØNNE BÆREBJELKEN: SOLIDARITET MELLOM SENTRUM OG PERIFERI!” på trykk i flere aviser.

(Jeg setter den inn her også i tilfellet noen som ikke så den har lyst til å lese.)

Bærebjelken i det rød – grønne samarbeidsprosjektet må være Arbeiderpartiets gamle slagord, ”By og land hand i hand”, om regjeringsdeltakelse skal være Senterpartiets beste alternativ, skriver Lundteigen i denne kronikken.

Slagordet “By og land hand i hand” uttrykte et mål om å skape jevnbyrdighet mellom sentrum og periferi; med jevnbyrdige kulturelle, sosiale og økonomiske forhold over hele landet. Sp må få gjennomslag for en politikk som ivaretar et sterkt lokaldemokrati i et desentralisert samfunn, og en god næringsutvikling i hele landet. Et regjeringssamarbeid som ikke gir oss den muligheten, gjør at vi ikke fyller og utfører ombudsrollen i forhold til våre velgere. Partier som ikke gjør det må tenke gjennom sin regjeringsdeltakelse.

Lakmustesten på den rød – grønne regjeringens evne til slikt lederskap, er om den evner å sikre både sentrum og periferi sine interesser ikke minst i en økonomisk krisetid. Det innebærer solidaritet med og evne til å prioritere alle som tjener omtrent 150 kroner timen, om de er sjåfører, sjølstendige næringsutøvere, hotell- og restaurantarbeidere, renholdsarbeidere, bønder eller andre lågtlønte. Mange av oss er nå urolige fordi politikken i stigende grad virker til å sikre de med høyere inntekter ytterligere økonomisk.

Et sterkt lokaldemokrati forutsetter at kommunesektoren, kan gi ungene god oppvekst og alle en robust helsetjeneste. Inntektsgrunnlaget må være et næringsliv som opprettholder solid skatteevne. Alternativet, enten bygder satt på statlig trygd eller dårlige velferdstjenester, er uaktuelt for Sp. Prioritering av vei og annen infrastruktur som fiber og strømnett er en forutsetning for å drive verdiskapning i industri, jordbruk, skogbruk, fiske og turisme.

Regjeringens krisetiltak i forhold til finanskrisa har vært retta inn i mot å opprettholde sysselsettingen. Siden regjeringsdannelsen er det foretatt positive endringer i arbeidsmiljøloven og det har vært tett dialog med LO for å sikre et samarbeid som ivaretar de organiserte lønnsmottakernes interesser. Krisen er møtt med forbedringer for de som mister jobben. Samferdselsinvesteringene har hatt en klar målsetting om å styrke kollektivtilbudet i byene. Dette er Sp – politikk. Det er rød – grønn politikk.

Skal det rød – grønne prosjektet skape jevnbyrdige økonomiske forhold mellom by og bygd, og minske gapet mellom lågtlønte og andre, må nye grupper løftes. Årets kommune- og jordbruksoppgjør må bære bud om at flere enn Sp har forstått det. Selvstendige næringsdrivende i små bedrifter, ansatte i hotell, restaurant og renhold, jord- og skogbruksarbeidere og lågtlønte i kommunesektoren må inviteres inn i samarbeidet og den rød – grønne varmen. Det er deres tur nå!

Jordbruksoppgjøret tilrettelegger for bøndenes inntektsutvikling. Der verdsetter staten jordbruket som næring, og bondens arbeidskraft i matproduksjonen. Staten ved Regjeringen og Stortinget fastsetter vilkårene for mange næringer og grupper av arbeidsfolk, men få får så direkte og klart bestemt sine økonomiske vilkår av staten som de som arbeider i jordbruket. Her blir derfor regjeringens og stortingsflertallets vilje til jevnbyrdighet mellom by og land sjeldent klart prøvd. Og resultatet av vedtakene blir flombelyst ved at resultatet blir tallfestet.

Nå foreligger tallene for 2008 fra Budsjettnemnda for jordbruket. Tallene viser at bøndene, istedenfor en inntektsøkning på 17.400 kroner som forutsatt i jordbruksoppgjøret, fikk en nedgang på 2.600 kroner som vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk.

Det er enorm forskjell på dette og en lønnsøkning på omtrent 22.000 som lønnsmottakerne i gjennomsnitt fikk i 2008. De som har det politiske ansvaret for dette er Regjeringen og Stortinget, som selv har bevilget seg inntektsøkninger langt over det lønnsmottakerne har hatt.

År etter år fortelles det om gode jordbruksoppgjør, som året etter viser seg ikke å holde. At oppgjørene aldri slår ut som forutsatt, skyldes blant annet at jordbruksoppgjøret i Sponheims tid gikk over til å gjelde ett år lenger fram i tid enn for andre grupper, og for en periode hvor det ikke finnes tallmessige prognoser. Dette viser at lønnsforhandlingene og jordbruksforhandlingene må foregå i samme kalenderår. Manglende inntektsutvikling av et jordbruksoppgjør må rettes opp året etter og legges i bunn før en kan beregne nye inntektstillegg i jordbruksoppgjøret. Årets jordbruksoppgjør må gi en reell og solid inntektsvekst.

Skal den rød – grønne regjeringen være styringsdyktig, må den i Nygaardsvolds og seinere Gerhardsens ånd forene sentrum og periferi, både geografisk og økonomisk, i kompromisser. Til nå har de som befinner seg i periferien blitt gitt diktat. Det kan ikke fortsette. Solidaritet mellom sentrum og periferi er bærebjelken for det rød – grønne samarbeidsprosjektet.