Viser arkivet for stikkord solidaritet

Grensekontroll

I Buskerud, men også mange andre plasser i landet, skjer det altfor mange innbrudd i hytter og hjem. Innbruddene og andre former for tyverier gjør mange usikre. En stor andel av vinningskriminaliteten begås av folk som bare er på gjennomreise i Norge. Og det har tiltatt etter at det ble passfrihet i mellom Norge og flere land i Europa. Schengen- avtalen regulerer i dag store deler av norsk grensekontroll og virker som en begrensing på norske myndigheters muligheter til å stoppe kriminalitet. Derfor har jeg og andre i Senterpartiet tatt til orde for å gjeninnføre passkontrollen ved grensa.

Senterpartiet på TV2

Frp vil ikke stå til ansvar for at de i sammen med Høyre og Arbeiderpartiet våren 1997 meldte oss inn i Schengen- samarbeidet som hittil har stått i veien for en mer effektiv grensekontroll.

Frp på TV2 nett

Og lavmål i debatten blir nådd med beskyldninger fra Europeisk Ungdom.

Europeisk Ungdom på TV2 nett

I stedet for å delta i debatten kommer den føderale ungdommen med historieløs skittkasting. Senterpartiet har vært utsatt for dette mange ganger, men usannheter blir ikke sannere ved å gjenta dem. Europeisk Ungdom burde vite at det var den som med kraft forfekta Europas Forente stater og som endog skreiv en bok om det, som blei skutt på Akershus etter siste krig. (V Qusling blei forøvrig henta inn som forsvarsminister i en Bondepartiregjering i ei tid da det var vanlig at dyktige menn fra forsvaret fikk denne posten. Han var ansett for å være en dyktig militær, men så langt jeg har hørt blant historikere ikke medlem av Bondepartiet.) Jeg er sjølsagt verken føderalist eller nasjonalist. Jeg vil ha et samfunn der styring er underlagt nasjonalstatenes demokratiske kontroll. Og jeg vil ha en politikk som tar i bruk styringsmulighetene som kan gi utjamning mellom folk både nasjonalt og internasjonalt. Og det norske folk er ikke noe bedre enn andre folk. Solidaritet må skapes i samarbeid mellom sjølstendige stater, som i FN.

Sannheten er at fri – flyt – politikerne ikke vil ha noen diskusjon om konsekvensene av fri – flyt – politikken. Det er ikke tvil om at den politikken det nå legges opp til i Europa skaper et hardere samfunn. Seinest i dag skriver Aftenposten om hvordan velferdsstaten kan komme til å svekkes av systemet. Og Frps løsning på Schengen- problematikken er klassisk: de vil ikke gjøre noe med den frie flyten av mennesker over grensene, fordi det er ubekvemt for nordmenn på reise. Nei, Frp vil avskrekke ved å gjøre soningsforhold i Norge hardere.

Samme løsning finner markedsliberalistene på velferdssida. I oppslaget i Aftenposten har et regjeringsoppnevnt utvalg, som skal se på om noen av de norske velferdsordningene er for gunstige i et samfunn med stor arbeidsinnvandring, starta diskusjonen. Blant det som nevnes som mulige scenarioer er kutt i ordninger for syke, stramme inn ovenfor de som på medisinsk grunnlag har fått innvilga uføretrygd, se på om barnetrygden er for gunstig, kontantstøtta, dagpengene osv osv.

Slike løsninger tvinges fram fordi sterke kapitalkrefter ser nytte av fri-flyt. Og fordi systemet er bekvemt for de som har nok til å reise for morroskyld og pleier en stadig voksende middelklasse, er ikke protestene veldig store. Men stadig flere må altså tilby sin arbeidskraft i et marked der kjøperne har større makt fordi tilgangen på dem er ubegrensa. Verst går det utover jobber som ikke krever autorisasjon eller spesiell utdanning og språkkunnskaper. Altså de lågtlønna jobbene, der de som hyppigst også ender med behov for velferdsstaten tjener til livets opphold.

I stedet for å bygge trygge og stabile samfunn i Europa, som kan tilby folk arbeid på heltid og til skikkelig lønn i forhold til kostnadsnivå, så er det fri-flyt-politikken det satses på. Folk blir dratt bort fra sine røtter mot usikre, midlertidige jobber, uten rett til skikkelig lønn eller arbeidsforhold. Høyre-sida kaller det frihet.

Jeg er for at en skal gjøre sin plikt før en kan kreve sin rett i et samfunn. For å kunne gjøre det må alle få en real kjangse. Den markedsliberale fri flyt politikken virker i helt motsatt retning.

Den grenseoverskridende kriminaliteten er et symptom på det.

1. mai og rød - grønn solidaritet

I morgen er det 1. mai. Jeg pleier å høre 1. mai talen i Vestfossen. I år kommer Kolberg. Lørdag skal jeg åpne kunstustilling “We all shine on”, Møllabekken – Vestfossen det også. I følge Drammens Tidene i dag sier kunstner Tom Erik Andersen om kunsten at: Det første man tenker på ikke er politikk, men at alt han lager er politisk.

I går hadde jeg kronikken: “DEN RØD – GRØNNE BÆREBJELKEN: SOLIDARITET MELLOM SENTRUM OG PERIFERI!” på trykk i flere aviser.

(Jeg setter den inn her også i tilfellet noen som ikke så den har lyst til å lese.)

Bærebjelken i det rød – grønne samarbeidsprosjektet må være Arbeiderpartiets gamle slagord, ”By og land hand i hand”, om regjeringsdeltakelse skal være Senterpartiets beste alternativ, skriver Lundteigen i denne kronikken.

Slagordet “By og land hand i hand” uttrykte et mål om å skape jevnbyrdighet mellom sentrum og periferi; med jevnbyrdige kulturelle, sosiale og økonomiske forhold over hele landet. Sp må få gjennomslag for en politikk som ivaretar et sterkt lokaldemokrati i et desentralisert samfunn, og en god næringsutvikling i hele landet. Et regjeringssamarbeid som ikke gir oss den muligheten, gjør at vi ikke fyller og utfører ombudsrollen i forhold til våre velgere. Partier som ikke gjør det må tenke gjennom sin regjeringsdeltakelse.

Lakmustesten på den rød – grønne regjeringens evne til slikt lederskap, er om den evner å sikre både sentrum og periferi sine interesser ikke minst i en økonomisk krisetid. Det innebærer solidaritet med og evne til å prioritere alle som tjener omtrent 150 kroner timen, om de er sjåfører, sjølstendige næringsutøvere, hotell- og restaurantarbeidere, renholdsarbeidere, bønder eller andre lågtlønte. Mange av oss er nå urolige fordi politikken i stigende grad virker til å sikre de med høyere inntekter ytterligere økonomisk.

Et sterkt lokaldemokrati forutsetter at kommunesektoren, kan gi ungene god oppvekst og alle en robust helsetjeneste. Inntektsgrunnlaget må være et næringsliv som opprettholder solid skatteevne. Alternativet, enten bygder satt på statlig trygd eller dårlige velferdstjenester, er uaktuelt for Sp. Prioritering av vei og annen infrastruktur som fiber og strømnett er en forutsetning for å drive verdiskapning i industri, jordbruk, skogbruk, fiske og turisme.

Regjeringens krisetiltak i forhold til finanskrisa har vært retta inn i mot å opprettholde sysselsettingen. Siden regjeringsdannelsen er det foretatt positive endringer i arbeidsmiljøloven og det har vært tett dialog med LO for å sikre et samarbeid som ivaretar de organiserte lønnsmottakernes interesser. Krisen er møtt med forbedringer for de som mister jobben. Samferdselsinvesteringene har hatt en klar målsetting om å styrke kollektivtilbudet i byene. Dette er Sp – politikk. Det er rød – grønn politikk.

Skal det rød – grønne prosjektet skape jevnbyrdige økonomiske forhold mellom by og bygd, og minske gapet mellom lågtlønte og andre, må nye grupper løftes. Årets kommune- og jordbruksoppgjør må bære bud om at flere enn Sp har forstått det. Selvstendige næringsdrivende i små bedrifter, ansatte i hotell, restaurant og renhold, jord- og skogbruksarbeidere og lågtlønte i kommunesektoren må inviteres inn i samarbeidet og den rød – grønne varmen. Det er deres tur nå!

Jordbruksoppgjøret tilrettelegger for bøndenes inntektsutvikling. Der verdsetter staten jordbruket som næring, og bondens arbeidskraft i matproduksjonen. Staten ved Regjeringen og Stortinget fastsetter vilkårene for mange næringer og grupper av arbeidsfolk, men få får så direkte og klart bestemt sine økonomiske vilkår av staten som de som arbeider i jordbruket. Her blir derfor regjeringens og stortingsflertallets vilje til jevnbyrdighet mellom by og land sjeldent klart prøvd. Og resultatet av vedtakene blir flombelyst ved at resultatet blir tallfestet.

Nå foreligger tallene for 2008 fra Budsjettnemnda for jordbruket. Tallene viser at bøndene, istedenfor en inntektsøkning på 17.400 kroner som forutsatt i jordbruksoppgjøret, fikk en nedgang på 2.600 kroner som vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk.

Det er enorm forskjell på dette og en lønnsøkning på omtrent 22.000 som lønnsmottakerne i gjennomsnitt fikk i 2008. De som har det politiske ansvaret for dette er Regjeringen og Stortinget, som selv har bevilget seg inntektsøkninger langt over det lønnsmottakerne har hatt.

År etter år fortelles det om gode jordbruksoppgjør, som året etter viser seg ikke å holde. At oppgjørene aldri slår ut som forutsatt, skyldes blant annet at jordbruksoppgjøret i Sponheims tid gikk over til å gjelde ett år lenger fram i tid enn for andre grupper, og for en periode hvor det ikke finnes tallmessige prognoser. Dette viser at lønnsforhandlingene og jordbruksforhandlingene må foregå i samme kalenderår. Manglende inntektsutvikling av et jordbruksoppgjør må rettes opp året etter og legges i bunn før en kan beregne nye inntektstillegg i jordbruksoppgjøret. Årets jordbruksoppgjør må gi en reell og solid inntektsvekst.

Skal den rød – grønne regjeringen være styringsdyktig, må den i Nygaardsvolds og seinere Gerhardsens ånd forene sentrum og periferi, både geografisk og økonomisk, i kompromisser. Til nå har de som befinner seg i periferien blitt gitt diktat. Det kan ikke fortsette. Solidaritet mellom sentrum og periferi er bærebjelken for det rød – grønne samarbeidsprosjektet.

NASJONAL MATVARESIKKERHET OG INTERNASJONAL SOLIDARITET

Mat er basisproduktet alle mennesker trenger for å overleve. Mat kan dermed ikke være en handelsvare som andre varer. Forståelsen om at naturgrunnlaget både setter begrensningene og står for mulighetene i matproduksjon må ligge til grunn, for å forstå sammenhengene mellom produksjon og det å fø verdens befolkning. Denne forståelsen mangler hos for mange. Kampen om virkelighetsforståelsen når 1 milliard mennesker i dag sulter, er derfor både viktig og vanskelig.

Å ensidig fremstille matimport som en solidarisk handling, har lenge vært regnet som politisk korrekt i Norge. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) hevder sågar at det eneste Norge utviklingspolitisk gjør feil er å produsere halvparten av kaloriene vi konsumerer selv.

Jeg mener resonementet strider i mot sunn fornuft. Klima – og matvarekrisen bør få noen bjeller til å ringe. Tiden der rike vestlige land kunne hente den billigste varen fra hvor det måtte være i verden, uten å tenke på miljøkostnadene og uten å tenke på andre befolkningers rett til mat, er kommet til veis ende.

I dag sulter 1 milliard mennesker. På tross av at verden aldri har produsert så mye mat som nå, så holder ikke produksjonen tritt med etterspørselen.I tillegg vet vi at verdensøkonomien fungerer slik at den forsterker en urettferdig fordeling. FNs tall viser at verdens befolkning øker med ca. 75 millioner i året.

Matproduksjonen synker i områder som er hardt rammet av klimaendringene, blant annet Afrika. I USA og andre industrialiserte landbruk, er deler av jordsmonnet utarmet av sprøytemidler og kunstgjødsel.I Kina og India spises det mer kjøtt en før, og mer av verdens matvarepotensial brukes til biodrivstoff.

I dag utgjør dyrket mark 2,1 dekar pr innbygger i Norge, globalt er tallet 2,7. Likevel legger Norge 20.000 dekar landbruksjord brakk hvert år og importerer snart korn tilsvarende 3 millioner dekar fra andre land.

FNs matvareorganisasjon (FAO) anslår at verdens matproduksjon må dobbles fram mot 2050 om verden skal brødfø alle.

Hvorfor skulle det da være usolidarisk å produsere mat i Norge?

Handelspolitikken har virket i mot en mer rettferdig fordeling av matfatet. Når det er overflod av mat blir prisene lave og det dumpes mat fra rike land i fattige markeder. Når det er knapphet blir mat en luksusvare for de som har råd til å kjøpe, og de fattigste overlates til sult og fortvilte sosial opprør som på Haiti i fjor. Halvparten av de som sulter er småskala produsenter av mat.

I innstillinga til årets statsbudsjett viste Fremskrittspartiet til en bok av Hernando de Soto fra 2000 der det skal stå at fattige ”taper mye på grunn av fravær av eiendomsrettigheter”. Denne kunnskapen gjorde at Frp konkluderte: ”det frie markedet er den rake motsatsen til privilegiesamfunnet.”

For Senterpartiet har det lenge vært selvsagt kunnskap at potensialet for utvikling for fattige ofte ligger i bruksrett til jord og eierskap til produksjon. I noen land privat eiendomsrett, i andre land er tradisjonen fellesforvaltning. Poenget er at folk må sikres en trygg og forutsigbar disposisjonsrett over jorda.

Trusselen mot folks eierskap til ressursene er imidlertid uansett Fremskrittspartiets og de Sotos økonomisk liberalisering, som aldri har resultert i eiendomsrett på de mange småbønders hender.

Handelsliberalisering har styrket det multinasjonale eierskapet på bekostning av det lokale, og sørget for at vi lever i deres privilegiesamfunn allerede. Frihandelsfantastene vil at vi skal fortsette i dette blindsporet. Senterpartiet mener det er en solidarisk erkjennelse at mennesker og miljø ikke er tjent med en arbeidsdeling der basisvarer fraktes over enorme avstander og gjør noen til sårbare råvareprodusenter.

Senterpartiet mener norsk matimport bør vris fra rike land til en bærekraftig handel med fattige land, som ikke bidrar til ensretting eller tapping av ressurser. Da må mange land støttes for å bedre sin produksjonskapasitet og infrastruktur, verden må satse på en bærekraftig landbruksutvikling. Vi mener eksportsubsidier må avskaffes, for å verne land mot dumping av mat. Retten til å beskytte nasjonal produksjon må opprettholdes.

For land der mange er fattige er også retten til å kunne forbeholde basisvarer for hjemmemarkedet viktig, denne retten trues stadig i internasjonale forhandlinger der noen mener at den som har mest penger alltid skal ha førsterett på kjøp.

Når WTO forhandlingene brøt sammen i sommer så var det ikke fordi de fattige landene ikke fikk rett til å eksportere nok, men fordi de mente retten til å kunne beskytte egen matproduksjon var viktigst. India stod med sine millioner av småbønder i fremste rekke for dette standpunktet. Beredskapslagre for mat må bygges opp igjen, for å medvirke til stabilisering av priser og forsyning i kriser som nå.

Trickle – down effekten, altså at det skal dryppe på klokkeren når det regner på presten, som mange hevder er markedsliberalismens fremste biprodukt, virker ikke for nærmere 1 milliard mennesker.

Jeg kan ikke godta, at det skal være den optimale verdensorden.