Viser arkivet for stikkord oslo

En stadig mektigere Oslo-elite ignorerer erfaringen og kyndigheten til folk utover i landet

I Dagbladet 10.12.07 skrev John O. Egeland at Norge som samfunn slår sprekker, i februar i fjor skrev jeg et tilsvar. Problemstillingen er like aktuell i år som i fjor. Så jeg publiserer innlegget mitt her, forhåpentligvis til nytte for nye lesere.

Det handler om dype kulturkonflikter mellom befolkningsgrupper og om en kulturell maktforskyvning i retning av urbane verdier. Egeland skreiv: «Det dreier seg om en elitisme med en antifolkelig profil der brede samfunnslags meninger oppfattes som reaksjonær populisme. Vi aner tilbakekomsten av et aristokratisk samfunnssyn som uttrykker elitens følelse av å være moralsk og kunnskapsmessig overlegen.»

Disse spørsmål gjelder egentlig hvem som har kontra skal ha makt i Norge. Egeland tar innsiktsfullt tak i disse spørsmål, men han tar feil når han som hovedgrunn til utviklingen skriver: «Den velutdannede middelklassen har dratt stigen opp etter seg og fra sin nye tronstol utøver den betydelig kulturell makt».

Egeland bommer når han gir de velutdanna skylden for at Norge sprekker. Ingen data viser at de velutdanna har mindre forståelse enn andre for viktigheten av at folk har tillit til hverandre og til samfunnets institusjoner. Min erfaring er at godt utdanna mennesker – enten de har fått utdanninga på universitetet eller i livets skole – nettopp ser hvor viktig samarbeid og tillit mellom by og land og mellom mennesker fra ulike grupper og yrker er for landet vårt. Dessuten: Undergravinga av det norske prosjektet bygd på fellesskap og jevnbyrdighet er et resultat av maktbruk, og dagens Norge kjennetegnes av at de velutdanna har overraskende liten makt.

Grunnlaget for å kunne utøve makt er mangesidig, men herredømme over økonomiske ressurser, adgang til myndighetsposisjoner og Kyndighet har vært dominerende. Alle kjenner til hvordan de to første har gitt grunnlag for maktutøvelse. Kyndighet er mindre påaktet.

Det som har vært oppfattet som kyndighet har ikke vært enhetlig og standardisert, men har variert avhengig av hvilke problemer som har vært oppfattet som sentrale innen ulike samfunnsområder. Teorifagene har gitt status, men den som sørget for praktiske resultater ble møtt med respekt og tillit, og fikk status og makt. Ingen elite basert på enhetlig kyndighet, men mange eliter basert på ulik kyndighet har derfor kjennetegnet Norge.

Grunnleggende for fraværet av en aristokratisk elite har vært at herredømmet over økonomiske ressurser har vært spredd på ulike næringer og virksomheter og ikke minst mellom landsdelene. Nødvendige betingelser for dette har vært:

1. Herredømmet over adgangen til myndighetsposisjonene, særlig til Stortinget, har vært forankret i valgdistrikter fra alle deler av landet. Sentrale myndighetsposisjoner har derfor dekket flere og ulike problemoppfatninger som til sammen har representert befolkningens interesser. 2. De store befolkningsgruppene har vært med å bestemme hvilke spørsmål som skulle være de sentrale for den offentlige politikken.

Nå er makta over den offentlige politikken i dramatisk endring. Avgjørende er at Oslo som før på mange vis var en hovedstad som representerte hele landet nå er blitt en hovedstad som styrer hele landet.

Landets bank- og finanssentra er nå samlet i Oslo. Der er alle de dominerende advokatfirmaene og framfor alt de dominerende ideologiprodusentene – reklame- og rådgivningsbyråene og i særklasse de store mediebedriftene.

Partiene bygger opp sine apparater i Oslo, i partisekretariat og i stortingsgruppe. Både ledelse og apparat forholder seg til de andre «aktørene», dvs. de andre partienes ledelse og apparat, og blir følgelig preget av det som Oslo-miljøet definerer som viktig. Som Egeland skriver: «Politikernes omgang med folket skjer i hovedsak gjennom masse-mediene og stadig sjeldnere i direkte drøftelser.» (Dagbladet 21.12.07) Tilsvarende innen interesseorganisasjonene: Ansatte og lønnede tillitsfolk med kontorplass i Oslo styrer.

Det er i ferd med å danne seg et eget Oslo-syn på siden av og ofte i motsetning til den erfaring, den kyndighet og det syn folk utover i landet har i mange spørsmål. De toneangivende teller ikke mange. De utgjør små elitegrupper, men ved at de får økende oppslutning i det stadig mektigere Oslo-miljøet, skaffer de seg herredømme over defineringen av hva som er god politikk. Hvilke personer som inngår i disse elitegruppene kan diskuteres, og jeg diskuterer gjerne det. Ett er imidlertid sikkert: Oslo-borgere flest inngår ikke i disse elitene. Oslo-borgere flest har som folk utover i landet altfor begrenset påvirkning i politikken. De styrer ikke, de blir styrt.

John O. Egeland viser til rovdyrpolitikken som eksempel på en slik dyptgående sprekk eller kulturkonflikt i landet. Nok et eksempel er vernet av Norges største skogsreservat: Trillemarka-Rollagsfjell. Det har vært klart at området ville bli verna. Spørsmålet har vært om det skulle skje ved diktat fra dem som har makta i Oslo eller på grunnlag av respekt også for den erfaring, det syn og de verdier som eiere og lokalsamfunn har.

Gjennom en krevende prosess maktet kommunene Sigdal, Nore og Uvdal og Rollag enstemmig å samle seg om kommunealternativet hvor alle trua arter på artsdatabankens rødliste (CR, EN, VU) samt alle kjerneområder med nasjonal verneverdi (tre- og firestjerners-områder) vernes. Mange deltok i denne prosessen. Interesser stod mot hverandre. Alternativet er arbeidet fram ut fra forståelsen av at grunneiere og lokalsamfunn så vel som de tre kommunene her yter et unikt bidrag til vårt nasjonale fellesskap. Dialog skulle avløse konflikt. Saken kunne bli vendepunktet. Forslaget ble også støttet av Fylkesmannen i Buskerud.

Den 8. januar forelå Miljøverndepartementets vedtak som forkastet det lokale demokratiets forslag.

Miljøvernminister Erik Solheim og statssekretær Heidi Sørensen representerer begge Oslo, og er blant SVs fremste. Da Solheim presenterte sin avgjørelse om Trillemarka, fortalte han at vedtaket var gjort for å sikre miljøet for fremtidige generasjoner. Med andre ord: Istedenfor å lytte og sørge for at lokaldemokratiet ble hørt, forteller Solheim dem som lever og virker i denne del av landet, og som har forvaltet dette området så vel at også eliten i Oslo nå ser hvor verdifullt det er, at de ikke tenker tilstrekkelig på sine barns og barnebarns framtid. Statssekretær Heidi Sørensen fulgte opp med en pressemelding der hun gav sin sjef og seg selv attest for å ha gjort «godt politisk håndverk».

I miljøpolitikken er klimautfordringa overordna. Der må Norge yte et bidrag som er effektivt mht å få med de land som må med for at CO2-utslippene reelt kan bli redusert. En rød-grønn regjering, ikke en blå, kan best skape grunnlag for et slikt bidrag, men det vil ikke være mulig når Oslo-elitene får forme andre deler av miljøpolitikken slik at store deler av befolkningen utover i landet blir umyndiggjort og gjort til tapere. Skal vi lykkes i klimapolitikken, må vi samarbeide og løfte i flokk.

John O. Egeland fortjener honnør for at han ser farene for at Norge sprekker. Og sprekker Norge, har vi ingen rød-grønn regjering.

Flytoget bør bidra!

Togpendlerne Drammen-Oslo opplever for mange forsinkelser. For få vogner og sporvekslingsfeil oppgis ofte som årsak. Togledelsen gir også beskjed om at reisende kan gå på tog som viser seg å være stappfulle. Uansvarlig fulle.

Jeg mener at det krisesituasjoner må bli slutt på at flytoget ikke tar opp passasjerer på strekningen Oslo- Asker. Jeg har tatt dette opp flere ganger og vil fortsette å gjøre det. Både Flytoget og NSB er eid av staten. Jeg kan da ikke se noen fornuft i at Flytoget ikke er med å avlaster NSB i krisesituasjoner. Om flere passasjerer kunne gå på Flytoget mellom Oslo og Asker, ville ikke Kongsberg togene blitt så fulle.