Viser arkivet for stikkord miljø

Se duellen!

I går var det duell mellom Per Kristian Foss og meg på Karl Johan. Aslak Bonde var ordstyrer. Takk til alle som møtte opp!

Utdrag fra duellen kan du se her

KVESS KNIVEN KVASSHEIM!

I dagens Klassekampen oppfordrer jeg Venstres Gunnar Kvassheim til å kvesse kniven. Avisa har i det siste hatt en god debatt om næringspolitikken. De som vil omstilling i grønn retning bør kvesse knivene, for det er en stor jobb som må gjøres. Her er innlegget:

KVESS KNIVEN KVASSHEIM!

I Klassekampen 1. juli kommenterer Venstres Kvassheim at jeg arbeider for en aktiv næringspolitikk som kan gi grønne arbeidsplasser.

I denne stortingsperioden har det vært brei enighet mellom regjering og opposisjon om å satse på olje- og gass og velferdsforbedringer for de som tjener godt. Dette har vært en stilltiende prioritering og overenskomst. Senterpartiet har innenfor regjeringsarbeidet prøvd å dreie fokuset mot økt produksjon av fornybar energi og en fordelingspolitikk som prioriterer folk som tjener rundt 150 kroner i timen. Dette har vi ikke fått gjort nok med. Venstre har i den økonomiske politikken ikke hatt noen tung annerledes prioritering enn det som er konsekvensen av den stilltiende overenskomsten.

Finanskrisa har enda klarere synliggjort behovet for å investere i norsk grønn næringsutvikling. Verdens tre store kriser, finans, matvare- og klimakrisa må løses og omstilling fra olje- og gass til fornybarproduksjon er Norges viktigste bidrag. Mitt innspill på Senterpartiet og Res Publicas seminar om næringspolitikk i en krisetid bygde på det faktum at; karbon og karbonmolekylet er helt sentralt i en rekke kjemiske prosesser og produkter, og i energiforsyninga. Alt karbon stammer fra fotosyntesen, enten i dag eller for millioner av år siden.

Et av disse fornybare karbonproduktene er tømmer. Vår treforedlingsindustri er i krise. Markedet for avispapir stuper. Mer av det mindreverdige trevirke må sjølsagt brukes som energi til oppvarming. Men framtidas utfordringer krever langt mer av oss. Den praktiske kunnskapen om fotosyntesen og at karbonmolekyler er en begrensa ressurs, må gjøre at vi beveger oss over i fra de primitive løsningene som er å brenne opp karbonet til å raffinere det til avanserte produkter. Borregaard er et norsk verdensledene selskap på dette oområdet. Det er denne tradisjonen som må gi innhold til uttrykket framtidas grønne industri.

Etablering av en kjemifabrikk på Follum i Hønefoss skal være en pioner for en slik utvikling i innlandsnorge, hvor det er skau på alle kanter. For å realisere dette trengs statlig støtte for å få prosjektet lønnsomt. Hvis vi ser tilbake på vår stolte industritradisjon, er det nettopp samspillet mellom private eiere og staten som har gjort slik industriutvikling mulig. Derfor må Innovasjon Norge styrkes med nødvendig kapital. Innovasjon Norge må også bestå av en statlig næringsbank som har nødvendig kapitalstyrke, langsiktighet, risikovillighet og pris, slik at det blir satt nødvendig fart i denne industritenkningen.

En slik grønn industripolitikk er nå lovlig i henhold til EUs konkurransepolitikk. Senterpartiet representerer her en nytenkning, så kvess kniven Kvassheim! Er du med på en slik konkret politikk for grønn næringsutvikling?

Livskvalitet

I går fikk vi en debatt i Stortinget om ideologi og de litt større tankene om hvor vi vil med Norge og verden. Ofte er det enkeltsakene som diskuteres, men i går var Krfs forslag om å å utvikle et mål for brutto nasjonal livskvalitet som et supplement til brutto nasjonalprodukt til debatt.

Snart nedsettes den norske Grådighetskommisjonen. Under kan du lese hva jeg sa i Stortinget i går:

Sjøl er jeg mer optimist nå enn for et år siden. En må se det positive i enhver situasjon. Finanskrisa har ført til at det er krise på mange områder, ikke bare når det gjelder økonomiske forhold, men også når det gjelder ideologier, og hvordan en organiserer samfunnet. Enhver krise gir grunnlag for forandring. Dog er jeg betinget optimist, for vi ser jo hvordan fortsatt forbruksvekst i Norge og i andre land ser ut til å være en forutsetning for å unngå arbeidsledighet og en forutsetning for at folk skal ha inntekt av sitt arbeid. Så hvor langt vi egentlig har kommet, vil jeg sette store spørsmålstegn ved.

Jeg var sjøl så heldig som student å oppleve 1974, med daværende oljekrise og tilhørende matvarekrise. Det er 35 år siden. Da var det på våre universiteter og høgskoler en heftig diskusjon om ikke bare markedsøkonomi kontra planøkonomi, men det var også mange av oss som var opptatt av markedsøkonomi kontra ressursøkonomi. Det var mange som var opptatt av forutsetninger for en grønn hverdag, en grønn bølge, og det var endog de som tok til orde for en bilfri dag. Det var de som var sterke tilhengere av fornybar energi istedenfor forbruk av lagerenergi. Det var de som var sterke tilhengere av desentralisering i samfunnet istedenfor sentralisering. Det var de som vektla ro kontra støy, og det var de som sterkt vektla trygg mat kontra mat med tilsettingsstoffer, med tilhørende allergi. Erfaringa viste at fra 1974 og fram til i dag – 35 år – har vi ikke kommet så veldig langt i disse spørsmålene. Jeg vil si vi har gått i feil retning. Men, som sagt, krise gir grunnlag for ettertanke, og ny tenkning kommer gjerne som resultat av de største krisene.

Senterpartiet er opptatt av internasjonal regulering og internasjonal organisering av økonomien og ønsker Stiglitz-kommisjonens behandling i FN velkommen. Der blir det sagt at bruttonasjonalprodukt må kompletteres med indikatorer for miljø, bærekraft og livskvalitet. Det som nå er det sentrale i Norge, er den norske oppfølginga av Stiglitz-kommisjonen. Jeg vil si det sånn at dersom dette skal føre til endringer i den norske samfunnsorganiseringen og i den norske hverdagen, vil det gi politisk uenighet dersom det er forslag som viser alvoret. Det vil antakelig vise nye politiske skillelinjer. Derfor kan en enstemmig komité være både en styrke og en svakhet. Det må langt grundigere ting til, sjølsagt.

Den finanskrisekommisjonen som vi forstår Regjeringa snart vil sette ned, håper noen av oss at vil føre til at ulike politiske skoler, i økonomisk forstand, kommer fram, at de som står for et alternativt syn, ikke blir utsatt for de tradisjonelle hersketeknikkene, ved å bli tiet i hjel eller latterliggjort, at hegemoniet til jerntriangelet Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og Finansdepartementets embetsverk kanskje dempes noe, og at det blir mulig å få ørens lyd for andre standpunkter, som egentlig ligger i forslaget.

Det er i liten grad enighet om hva som ligger i begrepet «livskvalitet». Det vil det sikkert bestandig være, for det er avhengig av den enkeltes situasjon og også av hvilke drømmer en har. Fra Senterpartiets side legger vi avgjørende vekt på at skal begrepet «livskvalitet» få en ny plass, må det bygge på jambyrdige økonomiske forhold mellom folk. Sett i en global sammenheng vil det måtte bety at det er grupper i Norge som må regne med å få en realinntektsnedgang i årene framover, for at vi skal få dette inn på et nytt spor. Det vi diskuterer her, har brei folkelig støtte. Men, som sagt, alt er relativt, i den forstand at en må ha jambyrdighet. Det må være balansen mellom ulike grupper som gjør at det blir rom for dette.

Jeg vil til slutt bare si at dette er en stor utfordring for akademia i Norge, at en tør å gå inn i disse spørsmålene på den måten som en gjorde på 1970- tallet, tør å sette dette under debatt – og under kritisk debatt – og framføre det med nødvendig styrke. Det vil bli en krevende prosess for oss, men det er avgjørende at vi gjør det. Senterpartiet er veldig glad for at forslaget er framsatt, og at diskusjonen er i gang. Spørsmålet nå er om vi tør å ta det på alvor, med de nødvendige konsekvenser det vil innebære.