Viser arkivet for stikkord livskvalitet

Livskvalitet

I går fikk vi en debatt i Stortinget om ideologi og de litt større tankene om hvor vi vil med Norge og verden. Ofte er det enkeltsakene som diskuteres, men i går var Krfs forslag om å å utvikle et mål for brutto nasjonal livskvalitet som et supplement til brutto nasjonalprodukt til debatt.

Snart nedsettes den norske Grådighetskommisjonen. Under kan du lese hva jeg sa i Stortinget i går:

Sjøl er jeg mer optimist nå enn for et år siden. En må se det positive i enhver situasjon. Finanskrisa har ført til at det er krise på mange områder, ikke bare når det gjelder økonomiske forhold, men også når det gjelder ideologier, og hvordan en organiserer samfunnet. Enhver krise gir grunnlag for forandring. Dog er jeg betinget optimist, for vi ser jo hvordan fortsatt forbruksvekst i Norge og i andre land ser ut til å være en forutsetning for å unngå arbeidsledighet og en forutsetning for at folk skal ha inntekt av sitt arbeid. Så hvor langt vi egentlig har kommet, vil jeg sette store spørsmålstegn ved.

Jeg var sjøl så heldig som student å oppleve 1974, med daværende oljekrise og tilhørende matvarekrise. Det er 35 år siden. Da var det på våre universiteter og høgskoler en heftig diskusjon om ikke bare markedsøkonomi kontra planøkonomi, men det var også mange av oss som var opptatt av markedsøkonomi kontra ressursøkonomi. Det var mange som var opptatt av forutsetninger for en grønn hverdag, en grønn bølge, og det var endog de som tok til orde for en bilfri dag. Det var de som var sterke tilhengere av fornybar energi istedenfor forbruk av lagerenergi. Det var de som var sterke tilhengere av desentralisering i samfunnet istedenfor sentralisering. Det var de som vektla ro kontra støy, og det var de som sterkt vektla trygg mat kontra mat med tilsettingsstoffer, med tilhørende allergi. Erfaringa viste at fra 1974 og fram til i dag – 35 år – har vi ikke kommet så veldig langt i disse spørsmålene. Jeg vil si vi har gått i feil retning. Men, som sagt, krise gir grunnlag for ettertanke, og ny tenkning kommer gjerne som resultat av de største krisene.

Senterpartiet er opptatt av internasjonal regulering og internasjonal organisering av økonomien og ønsker Stiglitz-kommisjonens behandling i FN velkommen. Der blir det sagt at bruttonasjonalprodukt må kompletteres med indikatorer for miljø, bærekraft og livskvalitet. Det som nå er det sentrale i Norge, er den norske oppfølginga av Stiglitz-kommisjonen. Jeg vil si det sånn at dersom dette skal føre til endringer i den norske samfunnsorganiseringen og i den norske hverdagen, vil det gi politisk uenighet dersom det er forslag som viser alvoret. Det vil antakelig vise nye politiske skillelinjer. Derfor kan en enstemmig komité være både en styrke og en svakhet. Det må langt grundigere ting til, sjølsagt.

Den finanskrisekommisjonen som vi forstår Regjeringa snart vil sette ned, håper noen av oss at vil føre til at ulike politiske skoler, i økonomisk forstand, kommer fram, at de som står for et alternativt syn, ikke blir utsatt for de tradisjonelle hersketeknikkene, ved å bli tiet i hjel eller latterliggjort, at hegemoniet til jerntriangelet Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og Finansdepartementets embetsverk kanskje dempes noe, og at det blir mulig å få ørens lyd for andre standpunkter, som egentlig ligger i forslaget.

Det er i liten grad enighet om hva som ligger i begrepet «livskvalitet». Det vil det sikkert bestandig være, for det er avhengig av den enkeltes situasjon og også av hvilke drømmer en har. Fra Senterpartiets side legger vi avgjørende vekt på at skal begrepet «livskvalitet» få en ny plass, må det bygge på jambyrdige økonomiske forhold mellom folk. Sett i en global sammenheng vil det måtte bety at det er grupper i Norge som må regne med å få en realinntektsnedgang i årene framover, for at vi skal få dette inn på et nytt spor. Det vi diskuterer her, har brei folkelig støtte. Men, som sagt, alt er relativt, i den forstand at en må ha jambyrdighet. Det må være balansen mellom ulike grupper som gjør at det blir rom for dette.

Jeg vil til slutt bare si at dette er en stor utfordring for akademia i Norge, at en tør å gå inn i disse spørsmålene på den måten som en gjorde på 1970- tallet, tør å sette dette under debatt – og under kritisk debatt – og framføre det med nødvendig styrke. Det vil bli en krevende prosess for oss, men det er avgjørende at vi gjør det. Senterpartiet er veldig glad for at forslaget er framsatt, og at diskusjonen er i gang. Spørsmålet nå er om vi tør å ta det på alvor, med de nødvendige konsekvenser det vil innebære.