Viser arkivet for stikkord handel

NASJONAL MATVARESIKKERHET OG INTERNASJONAL SOLIDARITET

Mat er basisproduktet alle mennesker trenger for å overleve. Mat kan dermed ikke være en handelsvare som andre varer. Forståelsen om at naturgrunnlaget både setter begrensningene og står for mulighetene i matproduksjon må ligge til grunn, for å forstå sammenhengene mellom produksjon og det å fø verdens befolkning. Denne forståelsen mangler hos for mange. Kampen om virkelighetsforståelsen når 1 milliard mennesker i dag sulter, er derfor både viktig og vanskelig.

Å ensidig fremstille matimport som en solidarisk handling, har lenge vært regnet som politisk korrekt i Norge. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) hevder sågar at det eneste Norge utviklingspolitisk gjør feil er å produsere halvparten av kaloriene vi konsumerer selv.

Jeg mener resonementet strider i mot sunn fornuft. Klima – og matvarekrisen bør få noen bjeller til å ringe. Tiden der rike vestlige land kunne hente den billigste varen fra hvor det måtte være i verden, uten å tenke på miljøkostnadene og uten å tenke på andre befolkningers rett til mat, er kommet til veis ende.

I dag sulter 1 milliard mennesker. På tross av at verden aldri har produsert så mye mat som nå, så holder ikke produksjonen tritt med etterspørselen.I tillegg vet vi at verdensøkonomien fungerer slik at den forsterker en urettferdig fordeling. FNs tall viser at verdens befolkning øker med ca. 75 millioner i året.

Matproduksjonen synker i områder som er hardt rammet av klimaendringene, blant annet Afrika. I USA og andre industrialiserte landbruk, er deler av jordsmonnet utarmet av sprøytemidler og kunstgjødsel.I Kina og India spises det mer kjøtt en før, og mer av verdens matvarepotensial brukes til biodrivstoff.

I dag utgjør dyrket mark 2,1 dekar pr innbygger i Norge, globalt er tallet 2,7. Likevel legger Norge 20.000 dekar landbruksjord brakk hvert år og importerer snart korn tilsvarende 3 millioner dekar fra andre land.

FNs matvareorganisasjon (FAO) anslår at verdens matproduksjon må dobbles fram mot 2050 om verden skal brødfø alle.

Hvorfor skulle det da være usolidarisk å produsere mat i Norge?

Handelspolitikken har virket i mot en mer rettferdig fordeling av matfatet. Når det er overflod av mat blir prisene lave og det dumpes mat fra rike land i fattige markeder. Når det er knapphet blir mat en luksusvare for de som har råd til å kjøpe, og de fattigste overlates til sult og fortvilte sosial opprør som på Haiti i fjor. Halvparten av de som sulter er småskala produsenter av mat.

I innstillinga til årets statsbudsjett viste Fremskrittspartiet til en bok av Hernando de Soto fra 2000 der det skal stå at fattige ”taper mye på grunn av fravær av eiendomsrettigheter”. Denne kunnskapen gjorde at Frp konkluderte: ”det frie markedet er den rake motsatsen til privilegiesamfunnet.”

For Senterpartiet har det lenge vært selvsagt kunnskap at potensialet for utvikling for fattige ofte ligger i bruksrett til jord og eierskap til produksjon. I noen land privat eiendomsrett, i andre land er tradisjonen fellesforvaltning. Poenget er at folk må sikres en trygg og forutsigbar disposisjonsrett over jorda.

Trusselen mot folks eierskap til ressursene er imidlertid uansett Fremskrittspartiets og de Sotos økonomisk liberalisering, som aldri har resultert i eiendomsrett på de mange småbønders hender.

Handelsliberalisering har styrket det multinasjonale eierskapet på bekostning av det lokale, og sørget for at vi lever i deres privilegiesamfunn allerede. Frihandelsfantastene vil at vi skal fortsette i dette blindsporet. Senterpartiet mener det er en solidarisk erkjennelse at mennesker og miljø ikke er tjent med en arbeidsdeling der basisvarer fraktes over enorme avstander og gjør noen til sårbare råvareprodusenter.

Senterpartiet mener norsk matimport bør vris fra rike land til en bærekraftig handel med fattige land, som ikke bidrar til ensretting eller tapping av ressurser. Da må mange land støttes for å bedre sin produksjonskapasitet og infrastruktur, verden må satse på en bærekraftig landbruksutvikling. Vi mener eksportsubsidier må avskaffes, for å verne land mot dumping av mat. Retten til å beskytte nasjonal produksjon må opprettholdes.

For land der mange er fattige er også retten til å kunne forbeholde basisvarer for hjemmemarkedet viktig, denne retten trues stadig i internasjonale forhandlinger der noen mener at den som har mest penger alltid skal ha førsterett på kjøp.

Når WTO forhandlingene brøt sammen i sommer så var det ikke fordi de fattige landene ikke fikk rett til å eksportere nok, men fordi de mente retten til å kunne beskytte egen matproduksjon var viktigst. India stod med sine millioner av småbønder i fremste rekke for dette standpunktet. Beredskapslagre for mat må bygges opp igjen, for å medvirke til stabilisering av priser og forsyning i kriser som nå.

Trickle – down effekten, altså at det skal dryppe på klokkeren når det regner på presten, som mange hevder er markedsliberalismens fremste biprodukt, virker ikke for nærmere 1 milliard mennesker.

Jeg kan ikke godta, at det skal være den optimale verdensorden.