Viser arkivet for juni, 2011

På Bergensbesøk

I går besøkte jeg kaffehuset Friele. På bildet pågår det “cup’ing”. Råvareprisen på kaffe har dobla seg på tre år. Og også i denne delen av handelen diskuteres matvarekjedenes store makt.

Siste uka i Stortinget

Fredag var Stortingssesjonen slutt. Siste uka går det alltid mange store debatter i salen. Vi har debattert statens pensjonsfond, finansmarkedsmeldinga, helsepolitikken, jordbruksoppgjøret og revidert nasjonalbudsjett.

Stortingsreferatene kan være litt kronglete å finne seg fram i, men det er verdt det for de som vil sette seg skikkelig inn i sakene. Jeg har satt alle mine hovedinnlegg i de ulike debatten inn fortløpende, i sammen med en link hvor de som har lyst kan gå grundigere til verks.

Det var flere ting å bite seg merke i.

I debatten 14. 6 om om ny folkehelselov, ny helse- og omsorgstjenestelov og Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011-2015, var jeg den eneste stortingsrepresentanten fra Buskerud som deltok. Det var derfor bare jeg som tok opp situasjonen på Kongsberg sykehus. Innlegget kan dere lese under.

I debatten om jordbruksoppgjøret 16. juni sa Høyre at de delte min virkelighetsforståelse om situasjonen for jordbruket. Mitt hovedpoeng var at lønnsomheten er altfor lav. Likevel gikk Høyre inn for å kutte 500 millioner til jordbruket i revidert nasjonalbudsjett 17. juni. Mitt innlegg kan dere også lese under.

I debatten om revidert nasjonalbudsjett kom det fram måter å se Norge på, som også sier mye om politikken som ligger bak. Jeg mener Frp, og andres bruk av begrepet “AS Norge” , sier mye om politikken. Enhver som driver et aksjeselskap, vet at formålet med det er å maksimere verdien av aksjene. Det er et så smalt perspektiv at det er helt uvirkelig at det har fått lov til å utvikle seg en tale om at Norge er et aksjeselskap. Norge er det motsatte av et aksjeselskap. Norge er et samfunn. Innlegget om revidert kan leses helt nederst i dette lange blogginnlegget.

Mitt innlegg i helsedebatten 14.6

Hele debatten 14.6 kan leses her

Vi står overfor en svært viktig utfordring som kan bedre samspillet mellom kommunenes primærhelsetjeneste og statens spesialisthelsetjeneste. Soria Moria II-erklæringa slår fast at ingen lokalsjukehus skal nedlegges, og vi vet at lokalsjukehuspasienter utgjør 60 pst.–75 pst. av pasientene i norske sjukehus.

Lokalsjukehusene må ha en tydelig plass i behandlingskjeden – og jeg vil understreke behandlingskjeden – der de bidrar til god og helhetlig behandling. Og jeg vil understreke kvalitet, som gir trygghet. Kvalitet skal sikres, og derved kan to av tre pasienter som behandles ved spesialisthelsetjenestens lokalsjukehus, best ivaretas her.

På ethvert samfunnsområde er det en dynamisk utvikling. Krav og tilbud endres, og folks oppfatning av trygghet endres også. Vår oppgave som folkevalgte er å dyrke fram den samfunnsutvikling som vi ønsker på de ulike områdene. I innstillinga om framtidas spesialisthelsetjeneste viser regjeringspartienes medlemmer i komiteen til helse- og omsorgsplanens definisjon av lokalsjukehus med akuttfunksjon. Lokalsjukehus med akuttfunksjon må ha som et minimum – og jeg understreker minimum – indremedisinsk akuttberedskap samt kunne utføre enklere kirurgiske prosedyrer på døgnbasis. Dette er altså ikke den gylne regel, men minimum kompetanse for statlige institusjoner som kan kalles sjukehus.

For Senterpartiet er det svært avgjørende å sikre en dynamisk kvalitativ utvikling av våre lokalsjukehus, hvor breddekompetanse på akuttberedskap i indremedisin, kirurgi, eksempelvis blindtarm og beinbrudd, anestesi, røntgendiagnostikk, eksempelvis MR og CT, og laboratorietjenester inngår. Dette innholdet er også svært sentralt i utdanning av fagfolk ved lokalsjukehusene gjennom turnus og assistentlegestillingene. Lokalsjukehusene er en viktig utdanningsinstitusjon.

I Vestre Viken HF er det fire sjukehus. Ringerike sykehus og Kongsberg Sykehus er viktige lokalsjukehus, med funksjoner i dag som jeg har referert til. Statsråden må som eier merke seg at det er en samlet Buskerud-benk som har uttalt seg slik at Kongsberg og Ringerike skal være kvalitativt trygge lokalsjukehus med dagens breddekompetanse i framtida. Det var svært sentralt da sjukehusene ble overført fra fylkeskommunen til staten at staten som eier skulle følge opp den folkevalgte meningen representert her på Stortinget. Jeg vil også påpeke at skal det være mulig å sikre det, må en endre ledelsesmodell ved sjukehusene, slik at ethvert sjukehus får en stedlig ledelse. Det er ikke mulig å ivareta sjukehus på en god og kvalitativ dynamisk måte uten at en har en stedlig ledelse. Slik er det i alle slike viktige institusjoner.

Mine innlegg 16. juni

Her ligger hele debatten om statens pensjonsfond, finansmarkedsmeldinga og jordbruksoppgjøret

Mitt innlegg i stortingsdebatten om statens pensjonsfond 16. juni

Statens pensjonsfond utland og innland viser våre sterke statsfinanser og viser hvilket privilegert folk vi er. Det viser også at når vi er et sånt annerledesland, har vi et veldig stort ansvar for at vi ikke blir oss sjøl nok. Det gjelder både i forhold til internasjonal solidaritet, og det gjelder, sjølsagt, i forhold til de norske forhold, hvor jambyrdighet mellom folk er ett av de flotteste kjennemerker på et land som det er godt å bo i. Det å ha så store materielle ressurser er utrolig krevende med hensyn til at staten og det politiske Norge skal sikre denne jambyrdigheten.

Det er i dag en lavkonjunktur rundt oss som er svært stor, med en stor arbeidsledighet, noe som fører til at vi får en stor arbeidsinnvandring til Norge, som fører mye godt med seg, samtidig som vi vet at den store arbeidsinnvandringa kommer i bransjer som kanskje fra før ikke har det høyeste inntektsnivået. Dermed blir det utrolig krevende å sikre denne jambyrdigheten. Jeg vil appellere til at regjeringa har økt oppmerksomhet på disse forholdene, slik at en ikke trenger å lese i statistikken hvordan det har blitt, men at en har en fornemmelse gjennom god kontakt i arbeidslivet for å forstå disse store utfordringene.

Det at konjunktursituasjonen i Norge er så forskjellig fra våre viktigste handelspartnere, fører også til at vi svekker vår konkurranseevne. Når vi da må dempe verdistigningen og norske kroner, må vi føre en lavrentepolitikk, noe som for svært mange i dagens situasjon gir en negativ realrente, som dermed fører til et svært høyt aktivitetsnivå i privat sektor, et svært høyt privat konsum og store mengder arbeidskraftressurser inn i det private konsumet. Vi legger oss dermed også til vaner, og det kan bli svært vondt å vende disse vanene når vi må få trangere tider, ut fra en internasjonal solidaritetstankegang, om ikke andre ting vil kreve det.

Vi diskuterer i dag Statens pensjonsfond. Vi diskuterer altså forvaltningen av naturressurser som er omplassert til finanskapital. Vi har et svært høyt tempo på omplassering av disse naturressursene. Dette er nasjonale beslutninger, men jeg vil også påpeke at det i større grad en mange kanskje er klar over, er etter et internasjonalt påtrykk for å sikre trygg olje- og gassforsyning til Vest-Europa. Denne kombinasjonen av internasjonalt påtrykk og nasjonale beslutninger fører altså til et svært høyt tempo og en sterk økning i Norges finanskapitalreserver.

Internasjonal økonomi er fortsatt usikker. Ja, etter Senterpartiets vurdering er den mer usikker enn det som kommer fram i det offentlige ordskiftet i Norge. Det har ikke minst sin årsak i USAs spesielle situasjon, hvor det ikke er den nødvendige balanse mellom inntekter og utgifter. Det er en ubalanse som vil måtte finne sin løsning på en måte, og som da naturlig vil innebære at den amerikanske økonomiens papirer blir svekket. Det er derfor viktig at SPU reduserer risikoen og sprer seg innenfor det som er en forsvarlig ramme, for å ta høyde for dette. Likevel er det et stadig større tankekors for folk flest at vi i Norge har en manglende investering i modernisering, i kommunikasjoner og i omstilling av næringslivet. Som jeg før har sagt fra denne talerstol, er det for lite fokus på lange verdikjeder knyttet til foredling av våre fornybare naturressurser.

Helt til slutt: Statens pensjonsfond Norge/Folketrygdfondet har en viktig rolle som strategisk investor. Innenfor finanssektoren har sparebankene en viktig rolle og utgjør et viktig korrektiv. Derfor er det sentralt at de i større grad investerer i grunnfondsbevis, slik at sparebanker som ønsker det, kan få en kapitalbase som gjør at en kan følge med i konkurransesituasjonen.

Mitt innlegg i debatten om finansmarkedsmeldinga 16.juni

Finansmarkedsmeldinga handler om forutsetninger og utsikter for finansiell stabilitet i Norge. Jeg vil starte med å minne om at i en markedsøkonomi er det viktig å holde fram normalsituasjonen for pris på penger, nemlig at det skal koste å låne og det skal lønne seg å spare. Det bør ikke være noen politisk konkurranse om å gjøre seg populær ved å fornekte denne hovedlinjen.

Som jeg sa i mitt forrige innlegg, har vi nå en lav rente på grunn av vår konkurranseevne og behovet for å holde verdien av norske kroner nede. Folks sparing og opptak av lån påvirkes sterkt av realrenta etter skatt. Skatteregler er derfor viktig, og det er et nasjonalt anliggende.

Det er en samlet komité som er bekymret over at stadig flere hushold i Norge har en gjeldsbelastning som gjør dem sårbare for høyere renter, økt ledighet og fall i boligprisene. Det er viktig å ta fram i det offentlige ordskiftet.

Når det gjelder regelverkprosesser etter finanskrisen, er den store diskusjonen de bankene som har en implisitt statsgaranti eller som i mange land kalles Too big to fail. Det er et viktig arbeid som pågår internasjonalt på dette området, bl.a. i Bank for International Settlements i Sveits. Det vi skal være klar over, er at når krisen har blitt noe mindre, kommer motkreftene tilbake med stor kraft for å sikre at det ikke gjøres endringer, slik at risikoen kan opprettholdes fordi det gir størst avkastning for dem som tenker på den måten.

Banker med implisitt statsgaranti, altså banker som oppnår rimeligere finansiering i obligasjonsmarkedet på grunn av bedre kredittvurderinger enn uten statsforventingene, er drøftet i Finanskriseutvalget. Finanskriseutvalget pekte på at det største finanskonsernet i Norge, DnB NOR, har en implisitt statsgaranti verdt mellom 1 mrd. kr og 4 mrd. kr. Det er oppsiktsvekkende at alle partier, unntatt Høyre, i en merknad sier at en

«viser til at den implisitte statsgarantien kan sees på som en statlig subsidie.»

Språk er makt. Her velger Høyre som det eneste partiet ikke å kalle denne implisitte statsgarantien ved sitt rette navn.

Det er for øvrig interessant at komiteens flertall, regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti, viser til at det i mange land er en debatt om finansinstitusjonene skal betale for kostnadene forbundet med myndighetenes hjelpetiltak til bank- og finanssektoren. Dette er en viktig debatt. Debatten i Norge har i stor grad gått på ikke markedstiltak, altså stabilitetsavgift og moms på finansielle tjenester, som er viktig og svært aktuelt, men en bør også se på regulatoriske krav som på en markedsmessig måte gjør det mer kostbart for finansinstitusjonene å ta stor risiko. Det var dette som var bakgrunnen for krisen – regulatoriske krav som følger markedet til enhver tid, som altså gjør at prisingen blir korrekt. Det er et tiltak som må drøftes grundigere, og jeg vet det er miljøer i Norge som er svært opptatt av det.

Når det gjelder egenkapitalkravene til finansinstitusjonene, har Norge større muligheter enn andre land til sjøl å vurdere og fastsette egnede egenkapitalkrav. Jeg vet at tidligere, før finanskrisen, var det en politisk kultur at vi stadig skulle svekke egenkapitalkravene. Vi så hvordan det gikk. Det er derfor bra at det i innstillinga påpekes at vi har større muligheter til å fastsette dette, og det må framstilles som en konkurransefordel for våre finansinstitusjoner ved at det er tryggere å samhandle med dem fordi de har en tryggere basis i sin egenkapital. Det er interessant at når det gjelder innskuddsgarantiordningen, så får en stadig større oppslutning om den norske fordi nettopp det medvirker til en slik stabilitet.

Helt til slutt til Det internasjonale pengefondet. Der er det også en svært sentral merknad fra alle partier, unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, som sier at Det internasjonale pengefondet skal ikke på ideologisk grunnlag framsette krav om privatisering og liberalisering når fondet velger å gi lån til stater. Det er viktig. Det er sterkt av Høyre og Fremskrittspartiet å si at Det internasjonale pengefondet kan på ideologisk grunnlag framsette krav om privatisering og liberalisering. Dette gjelder da i stor grad offentlige infrastruktur, som er helt sentralt for å få et velfungerende samfunn, og som i mange tilfeller er monopolvirksomhet, som dermed en privat aktør kan ta ut en monopolfortjeneste på.

Mitt innlegg i debatten om jordbruksoppgjøret 16. juni

Ifølge Eidsvoll Blad den 28. mars i år er Vaaler Samdrift i Eidsvoll den gårdsdriften i landet som topper listen over produksjonstillegg i fjor, med 1,6 mill. kr. Virksomheten driver økologisk melkeproduksjon med et arealgrunnlag på 2 800 dekar, fordelt på fem gårdsbruk. Samdriften har topp moderne fjøs med 110 kuer og en melkekvote på 750 000 liter per år. Driftsresultatet i fjor var et underskudd på 113 000 kr, og på grunn av stor gjeld endte årsresultatet, før skatt, med et minus på 883 000 kr.

Vaaler Samdrift har flinke folk som vil være gårdbrukere. Uten investeringsstøtte fra staten ville ikke private banker lånefinansiert det nye fjøset. Det drives økologisk, som er en statlig målsetting, fjøset presenteres utad gjennom åpen gård, driften presenteres som en stolthet og er et forbilde i kommunen – de økonomiske resultatene er helt annerledes.

Det er et åpenbart behov for myndighetene, representert i denne salen, å tenke nytt og grundig før en går videre og forleder enda flere ungdommer inn i slike kapitalkrevende selskapsjordbruk som heter samdrift.

Det er lite å hente av stordriftsfordeler i dagens jordbruk. Tvert imot, i de største delene av landet er det stordriftsulemper på grunn av jordas beliggenhet. Det er den familieeide gårdsdrifta som har best samfunnsøkonomisk lønnsomhet, men økonomien er svak for alle. Ifølge totalkalkylen for jordbruket er vederlaget til arbeid og egenkapital per årsverk for siste regnskapsår, 2009, 178 521 kr. De ekspansive gårdbrukerne tør sjelden fortelle om sin økonomiske situasjon. De vanlige, store familieeide gårdsbrukene med melk er på vei ut, og det er dårlig framtid i å ta stor risiko for å bli gjeldsslave med dårlig sikkerhet ved sjukdom og lav pensjon når en kan tjene penger lett ellers. Gårdbrukerfamiliers samlede inntekter stiger når lønnsomheten i jordbruket går ned, fordi folk tvinges til å ta jobb utenfor gården for å betale bl.a. gjeld i gårdsdrifta.

Totalkapitalen i jordbruket er budsjettert til mellom 95 mrd. kr og 132,4 mrd. kr for 2011. Av dette er gjelda 46,2 mrd. kr. Når det i jordbruket opereres med begrepet «vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk», som sammenliknes med lønnsmottakernes inntekt per årsverk, vil egenkapitalen i størrelsesorden 48,8 mrd. kr – 86,2 mrd. kr, avhengig av beregningsmetode, ikke ha noe vederlag. Slik er systemet nå.

Arbeidsproduktiviteten ble fordoblet mellom 1990 og 2009, mens realinntektene for gårdbrukernes jordbruksarbeid samlet i samme periode ble redusert med 7 pst. Slik sterk produktivitetsvekst sikrer bedre og godt betalte trygge arbeidsplasser i andre yrker.

Jordbruket har gjennom hovedavtalen fra 1950 forhandlingsrett med staten. De økonomiske inntektsmulighetene for selvstendig næringsdrivende gårdbrukere gir i avtalefestede forhandlinger med staten de enestående svake økonomiske tallene i jordbruket, og viser myndighetenes langvarige manglende respekt for jordbruksarbeid. Rekrutteringa svikter, og arealet i drift reduseres. Hele jordbruksavtalesystemet må gjennomgås på nytt, og det må gis et realistisk bilde av inntekten i jordbruket – absolutt og i forhold til lønnsmottakere. Derved kan det etableres en felles virkelighetsforståelse, noe som er en forutsetning for en saklig drøfting av mål og virkemidler for den nye jordbrukspolitikken.

Mitt innlegg i debatten om revidert nasjonalbudsjett 17. juni

Hele debatten 17. juni kan leses her

Revidert nasjonalbudsjett omhandler hovedlinjene i den økonomiske politikken og utsiktene for norsk økonomi framover, men er i sine tall en revidering av vårt allerede vedtatte statsbudsjett. Fra regjeringens side blir derfor budsjettendringene beskjedne siden forutsetningene for årets budsjett ikke er endret i vesentlig grad.

Dagens debatt er den siste i stortingssalen før lokalvalget i høst. Det er viktig å heve blikket. Senterpartiet er den grønne pol i en rød-grønn regjering. Senterpartiet er i en strategisk allianse som er bedre enn alternativet, for å fremme våre verdier. Alle med erfaring fra slike strategiske allianser vet at dette arbeidet innebærer både forsvar av tilkjempede tiltak og politisk kamp for å skape oppslutning om nødvendige tiltak for å løse kommende utfordringer, dette for å skape begeistring og økt politisk innflytelse.

Norge er annerledeslandet i verden. Det er et faktum nå. Begrepet brukes nå av langt flere enn senterpartifolk i motsetning til da det ble lansert på 1990-tallet. Annerledeslandet hadde imidlertid et viktig tillegg, nemlig annerledeslandet som ikke er seg sjøl nok. Det er stadig viktigere å ha dette tillegget med seg som vitnesbyrd om en internasjonal solidaritetstankegang. Som folkevalgte har vi det øverste lederansvaret for forminga av framtidssamfunnet. Som del av en flertallsregjeringskoalisjon har vi et ekstra ansvar. Og det er viktig å fornemme hva det er som rører seg blant folk. Senterpartiet har en tradisjon som et praktisk, jordnært motkulturparti, og jeg vil nå appellere til alle om en økt nysgjerrighet på det som er situasjonen i hverdagslivet – en større satsing på det empiriske i all offentlig ledelse, i motsetning til den virtuelle virkelighet. Den virtuelle virkelighet har fått altfor stor rolle i en rekke offentlige etater. I Senterpartiets rekker står det myndige mennesket sterkt – mennesket som tenker sjøl og tar ansvar. Det offentlige kan ikke kontrollere mer i smått, men mindre i smått. Derimot er sterkere overordnet styring av de store linjene nødvendig, f.eks. i konkurransepolitikken. Et fritt marked kjenner vi slik. Det gir monopoler. Konkurranse er i sin grunnleggende tekst et resultat av statlig inngripen.

Det norske samfunnet har stor jambyrdighet økonomisk, sosialt og kulturelt blant folk. I Senterpartiets tradisjon står den frivillige sektoren – frivilligheten, det blomstrende uegennyttige organisasjonslivet – sentralt. Det er noe vi i alle sammenhenger tar fram, for det er en viktig del av velferdssamfunnet vårt.

I spørsmålet om jambyrdigheten er det lite realt av partiet Høyre å tilsløre at etter deres ideologi er jambyrdigheten i det norske samfunnet for stor. I Senterpartiets tradisjon må vi dyrke jambyrdighetstankegangen. Det er en verdi som er svært stor for alle mennesker som har opplevd det motsatte.

Arbeidslivet er svært sentralt når det gjelder jambyrdigheten. Vi opplever i dag en stor arbeidsinnvandring i enkelte yrker, og de norske lønns- og arbeidsvilkårene i de bransjene blir utsatt for et svært sterkt press. Det er avgjørende viktig at myndighetene forsterker sitt engasjement for å sikre at det er norske lønns- og arbeidsvilkår for de menneskene som skal ha sitt virke i Norge, og som opplever det norske, høye kostnadsnivået hver eneste dag.

Videre er det viktig at vi i arbeidsmarkedspolitikken ikke bare tenker på de konjunkturavhengige tiltakene, men også de konjunkturuavhengige tiltakene. De konjunkturuavhengige tiltakene er avgjørende viktige for de mange mennesker som har bare delvis arbeidsevne. Skal en arbeidsgiver ta i bruk den arbeidskraften som er hos disse menneskene, må en komplettere økonomien slik at arbeidsgiveren kan få et tidsbestemt eller et tidsubestemt lønnstilskudd, noe som blir brukt i en rekke andre bransjer.

Til slutt næringslivet: Senterpartiet ønsker å ta hele Norge i bruk. Det foregår i dag en sterk sentralisering av arbeidsplasser, noe som over tid også vil føre til en enda sterkere sentralisering av bosetting. Derfor må vår bevågenhet når det gjelder kommunikasjoner som reduserer avstandskostnadene, settes ytterligere i fokus. Ikke minst er ny teknologi knyttet til telekomsektoren avgjørende, og, som flere har vært inne på, er etablering av lange verdikjeder når det gjelder foredling av våre fornybare naturressurser helt sentralt. Det er også helt sentralt når det gjelder klimautfordringene, hvor det fornybare karbonet er det som er kjernen i spørsmålet.