Viser arkivet for april, 2009

1. mai og rød - grønn solidaritet

I morgen er det 1. mai. Jeg pleier å høre 1. mai talen i Vestfossen. I år kommer Kolberg. Lørdag skal jeg åpne kunstustilling “We all shine on”, Møllabekken – Vestfossen det også. I følge Drammens Tidene i dag sier kunstner Tom Erik Andersen om kunsten at: Det første man tenker på ikke er politikk, men at alt han lager er politisk.

I går hadde jeg kronikken: “DEN RØD – GRØNNE BÆREBJELKEN: SOLIDARITET MELLOM SENTRUM OG PERIFERI!” på trykk i flere aviser.

(Jeg setter den inn her også i tilfellet noen som ikke så den har lyst til å lese.)

Bærebjelken i det rød – grønne samarbeidsprosjektet må være Arbeiderpartiets gamle slagord, ”By og land hand i hand”, om regjeringsdeltakelse skal være Senterpartiets beste alternativ, skriver Lundteigen i denne kronikken.

Slagordet “By og land hand i hand” uttrykte et mål om å skape jevnbyrdighet mellom sentrum og periferi; med jevnbyrdige kulturelle, sosiale og økonomiske forhold over hele landet. Sp må få gjennomslag for en politikk som ivaretar et sterkt lokaldemokrati i et desentralisert samfunn, og en god næringsutvikling i hele landet. Et regjeringssamarbeid som ikke gir oss den muligheten, gjør at vi ikke fyller og utfører ombudsrollen i forhold til våre velgere. Partier som ikke gjør det må tenke gjennom sin regjeringsdeltakelse.

Lakmustesten på den rød – grønne regjeringens evne til slikt lederskap, er om den evner å sikre både sentrum og periferi sine interesser ikke minst i en økonomisk krisetid. Det innebærer solidaritet med og evne til å prioritere alle som tjener omtrent 150 kroner timen, om de er sjåfører, sjølstendige næringsutøvere, hotell- og restaurantarbeidere, renholdsarbeidere, bønder eller andre lågtlønte. Mange av oss er nå urolige fordi politikken i stigende grad virker til å sikre de med høyere inntekter ytterligere økonomisk.

Et sterkt lokaldemokrati forutsetter at kommunesektoren, kan gi ungene god oppvekst og alle en robust helsetjeneste. Inntektsgrunnlaget må være et næringsliv som opprettholder solid skatteevne. Alternativet, enten bygder satt på statlig trygd eller dårlige velferdstjenester, er uaktuelt for Sp. Prioritering av vei og annen infrastruktur som fiber og strømnett er en forutsetning for å drive verdiskapning i industri, jordbruk, skogbruk, fiske og turisme.

Regjeringens krisetiltak i forhold til finanskrisa har vært retta inn i mot å opprettholde sysselsettingen. Siden regjeringsdannelsen er det foretatt positive endringer i arbeidsmiljøloven og det har vært tett dialog med LO for å sikre et samarbeid som ivaretar de organiserte lønnsmottakernes interesser. Krisen er møtt med forbedringer for de som mister jobben. Samferdselsinvesteringene har hatt en klar målsetting om å styrke kollektivtilbudet i byene. Dette er Sp – politikk. Det er rød – grønn politikk.

Skal det rød – grønne prosjektet skape jevnbyrdige økonomiske forhold mellom by og bygd, og minske gapet mellom lågtlønte og andre, må nye grupper løftes. Årets kommune- og jordbruksoppgjør må bære bud om at flere enn Sp har forstått det. Selvstendige næringsdrivende i små bedrifter, ansatte i hotell, restaurant og renhold, jord- og skogbruksarbeidere og lågtlønte i kommunesektoren må inviteres inn i samarbeidet og den rød – grønne varmen. Det er deres tur nå!

Jordbruksoppgjøret tilrettelegger for bøndenes inntektsutvikling. Der verdsetter staten jordbruket som næring, og bondens arbeidskraft i matproduksjonen. Staten ved Regjeringen og Stortinget fastsetter vilkårene for mange næringer og grupper av arbeidsfolk, men få får så direkte og klart bestemt sine økonomiske vilkår av staten som de som arbeider i jordbruket. Her blir derfor regjeringens og stortingsflertallets vilje til jevnbyrdighet mellom by og land sjeldent klart prøvd. Og resultatet av vedtakene blir flombelyst ved at resultatet blir tallfestet.

Nå foreligger tallene for 2008 fra Budsjettnemnda for jordbruket. Tallene viser at bøndene, istedenfor en inntektsøkning på 17.400 kroner som forutsatt i jordbruksoppgjøret, fikk en nedgang på 2.600 kroner som vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk.

Det er enorm forskjell på dette og en lønnsøkning på omtrent 22.000 som lønnsmottakerne i gjennomsnitt fikk i 2008. De som har det politiske ansvaret for dette er Regjeringen og Stortinget, som selv har bevilget seg inntektsøkninger langt over det lønnsmottakerne har hatt.

År etter år fortelles det om gode jordbruksoppgjør, som året etter viser seg ikke å holde. At oppgjørene aldri slår ut som forutsatt, skyldes blant annet at jordbruksoppgjøret i Sponheims tid gikk over til å gjelde ett år lenger fram i tid enn for andre grupper, og for en periode hvor det ikke finnes tallmessige prognoser. Dette viser at lønnsforhandlingene og jordbruksforhandlingene må foregå i samme kalenderår. Manglende inntektsutvikling av et jordbruksoppgjør må rettes opp året etter og legges i bunn før en kan beregne nye inntektstillegg i jordbruksoppgjøret. Årets jordbruksoppgjør må gi en reell og solid inntektsvekst.

Skal den rød – grønne regjeringen være styringsdyktig, må den i Nygaardsvolds og seinere Gerhardsens ånd forene sentrum og periferi, både geografisk og økonomisk, i kompromisser. Til nå har de som befinner seg i periferien blitt gitt diktat. Det kan ikke fortsette. Solidaritet mellom sentrum og periferi er bærebjelken for det rød – grønne samarbeidsprosjektet.

Kriminalomsorg

I dag behandles kriminalomsorgsmeldinga i Stortinget. På stortinget er min oppgave å forvalte penger i finanskomiteen. Jeg og mange med meg er forsatt legmenn i finans, men vi er det enda mer når det kommer til kjeltringer. Det å gi folk en ny mulighet etter at de har gjort kriminalitet, er av samfunnets aller vanskeligste oppgaver. Vanskelighetene forsterkes etter min mening av at det mangler en praktisk inngang til det.

Fremskrittspartiet for eksempel, som hevder å være mest opptatt av å bekjempe kriminalitet av alle, de snakker i mot åpen soning og er kristisk til andre soningsformer. I dag ba jeg Stortinget om å se på nevene til dem som deltar i åpen soning, når sånn soning fungerer som det skal. Det er bare på papiret at åpen soning virker som en lettvint utvei.

Mange i fengsel ønsker å få praktisk erfaring. Det ligger i de fleste av oss å ønske å vise at vi duger til noe, arbeide og ta ansvar. Hvorfor ikke støtte opp om at også de som har vært kriminelle kan få prøve seg?

Det er en stor oppgave å få til ettervern som fungerer. Kriminalomsorg i frihet har i dag, mildt sagt, et stort forbedringspotensiale. Derfor har jeg stor respekt for den jobben som ligger foran alle de som skal fylle ettervernet med skikkelig innhold.

Men vi må uansett begynne med å tenke praktisk: Tenk å få en attest etter et liv i fengsel på at du har noe annet å tilby samfunnet enn problemer? Det betyr sjølsagt mye for de det gjelder, og enda mer for oss som skal leve sammen med dem.

Skap frie arbeidsfolk

Ser at min og Senterpartiets mening om arbeidsinnvandring og i hvilke former det bør foregå, gjengis galt fortsatt. Blant annet i siste utgave av Morgenbladet. Poster derfor et innlegg jeg skrev for å forklare Senterpartiets syn.

Skap frie arbeidsfolk

I dag har arbeidsinnvandrere fra de nye EU- landene rett til norske velferdsordninger etter 1 års arbeid i landet. Det er samtidig krav til arbeidstillatelse, heltidsarbeid og norsk minstelønn.

Senterpartiet vil forhindre et kjøpers marked av arbeidskraft, hvor konkurransen om arbeidskraft i Norge truer norske lønns- og arbeidsvilkår og gir flere midlertidige ansettelser. Samfunnskontrakten i Norge er basert på at brede lag av befolkningen har en god inntekt å leve av i forhold til vårt kostnadsnivå. Det skaper fundamentet for skattevne og muligheten til å opprettholde den nordiske velferdsmodellen.

Samfunnsstrukturen i Baltikum er i dyp krise, med dramatisk økning i arbeidsløsheten og kraftig reduksjon i lønnsvilkår. Tyskland og Østerrike bruker klausulen i overgangsordningene som sier at disse kan fortsette ved: ”alvorlig ubalanse i arbeidsmarkedet”, og forlenger overgangsordningene til 2011.

Jeg har ikke tatt til orde for å frata utenlandske arbeidstakere opparbeidede rettigheter. Men jeg har reist spørsmålet enhver ansvarlig politisk ledelse bør stille; Er det klokt at framtidas utenlandske arbeidstakere, når overgangsordningene etter planen opphører 1. mai, får fulle dagpengerettigheter i Norge om de tjente over 105 384 (1,5G) i fjor?

Vi må stille krav til anstendig lønn og fulltidsarbeid, og en rimelig opptjeningstid i Norge før en blir del av velferdsordningene. Av samme grunn som jeg er i mot tjenestedirektivet, er jeg i mot fri flyt av arbeidskraft mellom land som har svært ulike økonomiske og sosiale forhold. Jeg ønsker ikke et dagpengeregelverk som får folk til å velge Norge som arbeidsland, hvis vi ikke kan tilby de helårsarbeid. Det vil på sikt kunne undergrave de samme velferdsordningene.

Jeg har som store deler av fagbevegelsen, tatt til orde for at norske lønns- og arbeidsvilkår i tariffavtalene må gjøres gjeldene for alle som arbeider i en bransje, eksempelvis også i landbruket. Regelverket må legge til rette for en arbeidsinnvandring som står i forhold til antall langsiktige arbeidsplasser vi har å tilby med skikkelige lønns- og arbeidsvilkår. Gjør vi ikke det vil alle som jobber i Norge tape på det.

Målet er et arbeidsmarked der arbeidsfolk, norske eller arbeidsinnvandrere, er frie til å skaffe seg heltidsarbeid og betale regningene sine. Frie til å opprettholde et nøkternt forbruk og ikke måtte lånefinansiere det. Frie til å benytte et solid velferdssystem etter å ha gjort sin plikt.

Fri flyt, uten regler, vil aldri gi frie arbeidsfolk.

Brustad og Tjenestedirektivet

I dag vedtar Stortinget tjenestedirektivet.

I ei tid med stor økonomisk usikkerhet er det en stor kjangse å ta. Det er også merkelig at vi i en tid med finanskrise som har oppstått på grunn av noens altfor store tiltro til fri flyt, skal innføre et system for økt fri flyt i enda en sektor. Målet med tjenestedirektivet er størst mulig utveksling av arbeidskraft i mellom regioner med høyst ulike sosiale og økonomiske forhold, uten reguleringer som sørger for skikkelige lønns- og arbeidsvilkår.

Et liberalistisk system skapt for å lage et kjøpers marked om arbeidskraft. Et “race to the bottom” som det heter på engelsk- der reallønningene synker og lånegjeld må øke for å opprettholde et forbruk.

Senterpartiets statsråder tok dissens i regjering, vi stemmer i mot i Stortinget, men beklager at vi ikke klarte å stoppe tjenestedirektivet fra å bli norsk lov.

En av kjernene i debatten om tjenestedirektivet har vært om et land kan sikre at alle som arbeider i landet skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår. Eller om Øst – Europeere som arbeider i Norge skal kunne lønnes i Norge etter øst- europeiske forhold.

Min og Senterpartiets forståelse er at vi verken med dagens EØS avtale, eller etter tjenestedirektivet innføres, har den fulle frihet til å sikre alle i Norge skikkelige lønns- og arbeidsvilkår. Det skyldes at EU- retten er dynamisk og at tjenestedirektivet er en forsterkning av allerede eksisterende svakheter i andre direktiver vi er underlagt, som for eksempel utstasjoneringsdirektivet. Det har flere dommer avsagt av EU – domstolen vist. I artikkel 1.6 i tjenestedirektivet slås det fast at norsk arbeidsrett vil underlegges EU- retten.

Frontene i debatten om tjenestedirektivet har stått fast lenge. Det kommer likevel en innrømmelse fra tjenestedirektivtilhengerne i dag. I innstillingen til Stortinget står det:

DIREKTIVET SLÅR FAST AT TENESTEYTAR ER UNDERLAGT REGLANE I DEN STATEN DER DEI ER ETABLERTE.

I EUs første utkast til direktiv stod det svart på hvitt at det skulle gjelde et slikt opprinnelseslandsprinsipp for utenlandske tjenesteytere. Og nå sier altså Stortinget at det fortsatt er tilfellet fordi om EU på sedvanlig vis valgte en mer ullen formulering for å få kompromisset om tjenestedirektivet vedtatt i unioen. I direktivteksten omtales landet der det firmaet du jobber for er etablert, som etableringsstat, og landet du jobber i som vertsstat. Øst- Europeiske utleiefirmaer i Norge skal opptre etter dette regelverket.

Altså: opprinnelseslandsprinsippet gjelder. Det blir lovlig å la utenlandske arbeidere jobbe under dårligere vilkår. Her om dagen viste noen meg næringsminister Sylvia Brustad sin blogg fra 20. november i år (http://sylviabrustad.blogg.no/), hvor hun skriver:

“Europaparlamentet endte med å vedta et direktiv strippet for det liberalistiske tankegodset som det opprinnelige forslaget var tuftet på. Basert på et kompromiss mellom sosialistene og sosialdemokratene på den ene siden og de liberale og de konservative på den andre siden ble det gjort unntak for en rekke tjenester, i tillegg ble det såkalte opprinnelseslandsprinsippet fjernet.”

Brustad visste med andre ord ikke det samme i november, som hun gjør nå!

De siste åra har EU-domstolen fått større makt. EU omfatter nå 27 land. Unionen underlegger seg stadig nye politikkområder, på bekostning av medlemslandenes rett til å styre. Når 27 ulike land, både sosialt, økonomisk og historisk, skal styre sammen på stadig lavere nivå; ja, da sier det seg selv at kompromissene blir ulne.

Derfor har EU (og Norge gjennom EØS) havna i den situasjonen at EU- domstolen blir satt til å styre der politikere ikke har klart å bli enige. Det er selvfølgelig et stort demokratisk problem. EU- domstolens eneste absolutte direktiv gitt den av EUs traktatgrunnlag er å avgjøre utfallet i saker på en måte som ivaretar de såkallte 4 friheter.

Det betyr at alle andre hensyn er underordna hensynet til marked og fri flyt.

Din fritid i våre hender!

I Hemsedal bor en ung engasjert mann som heter Pål Rørby. Bygutt som har valgt bygda som sitt bosted. Han mener bygda er den beste plassen for han som friluftsmenneske. Pål har pekt på noe som jeg og resten av fylkespartiet ikke har tenkt så mye på tidligere. Vi som er født og oppvokst der andre tilbringer sin fritid glemmer ofte å vise til det betydelige arbeidet som legges ned for at folk skal kunne dyrke sine fritidsinteresser. Det var bakgrunnen for at Pål og jeg sammen skrev innlegget under til Buskerud- avisene:

Har du tenkt på at Senterpartiets politikk for styrking og bevaring av lokalsamfunnene er en politikk for å sikre deg dine fritidsopplevelser?

Senterpartiet mener alle som er genuint interessert i vakende ørret i fjellvann, nypreppa alpinløyper, nykjørte langrennsspor, spenninga som oppstår når Steggen rapper i buskene og draget i stanga når Kveita hugger, bør delta i vår kamp for livskraftige lokalsamfunn i hele landet.

Fritid og opplevelser i frisk luft er svært viktig for mange i Norge. Både by og bygdefolk fisker i fjellvann og elver, går i fjell og skog. Mange hiver seg i bilen så fort fredagen er et faktum fra desember til påske for å stå på ski, både nedover og bortover. For at fritida skal kunne nytes i norsk natur må det lokal innsats til. De som kommer på besøk kan ikke gjøre denne jobben, og skal heller ikke gjøre det. Norge som tur – og ferieland har vokst fram side om side med lokal forvaltning og fornuftig bruk av naturressursene. Det er kultivering, beiting og skogsdrift som har gjort mye av norsk natur framkommelig og tilgjengelig.

Senterpartiet vil styrke leverandørene av dine fritidsopplevelser. Vi vil bidra til fungerende lokalsamfunn som ivaretar, vedlikeholder og tilrettelegger også for de som er gjester i friluft. Det må bli lettere å kunne leve av en bærekraftig forvaltning av naturressursene. Respekten for frivillighetens uunværlige bidrag må resultere i politiske forpliktelser. Det styringshungrige byråkratiet i Oslo må temmes, så det lokale vettet kan få virke. Dette er oppskriften som har gitt oss en mangfoldig og anvendelig norsk natur. Gjennom århundrer er grunnlaget lagt for det naturmangfoldet vi har i dag.

Det er mange hverdagshelter som står på for at alle skal ha tilgang til fjellet og marka. Langrennsløypene må kjøres hele vinteren, turløyper må merkes, stier ryddes, grunneiersameiet må definere antall jaktkort for kommende sesong og administrere salg av kort og utleie av hytte, laksetrappa må graves og støpes. Når noe går galt er snøskuterne der eller bikkje på spor. Det er et mylder av lokal aktivitet vi er helt avhengige av for å kunne dyrke våre fritidsinteresser.

For artikkelens skribenters vedkommende er snøbrettkjøring og arbeid i frisk fjelluft det vi drømmer om når timene inne føles lange. Den yngste som nyslått Hemsedøl med bakgrunn fra Manglerud, den eldste med tilhørighet på bygdene. Felles er kjærligheten til naturen.

Det er påstått mye om distriktenes avhengighet av byene. Vi ønsker større oppmerksomhet rundt at distriktene subsidierer byene med gode opplevelser!